Recent press

Ankomst , Hennie Ann Isdahl. Photo: Kjell Ove Storvik

Ankomst, Hennie Ann Isdahl. Photo: Kjell Ove Storvik

 
 


ENERGISKE FARGEFELT

Hennie Ann Isdahl har ikke et uttalt terapeutisk mål med sine monumentale, lakkerte komposisjoner Rise og Ankomst. Ambisjonene knyttet til de to skinnende, koloristisk kraftfulle arbeidene til det nye Medisin og helsefagbygget ved UiT er likevel høye: de skal gi en positiv effekt.

Tekst: Mona Gjessing, koro.no, 2018

– Indirekte så har jeg nok tenkt i retning av kunst som terapi. Det kommer av at jeg i lang tid selv har erfart at farger har en veldig sterk innvirkning på meg. Jeg ønsker at mine fargekomposisjoner skal ha en oppløftende effekt på betrakteren. Utover det synes jeg at det er vanskelig å beskrive hva det er som gjør at mine arbeider blir som de blir, sier Hennie Ann Isdahl.

Selve tilvirkningsprosessene, hvordan arbeidet skrider frem, er imidlertid lettere å si noe om. Hun forteller at arbeidene gjennomgår grundige forenklingsprosesser, hvor hun alltid begynner med for mye.

– Jeg forenkler, forenkler og forenkler. Jeg får inspirasjon til mitt arbeid hvor som helst og samler på en hel masse saker jeg finner. Jeg dokumenter ting som jeg tenker at jeg en gang kanskje får bruk for og jeg noterer ned tanker på små lapper som jeg oppbevarer i atelieret. For øvrig bruker jeg fotografiapparatet i stedet for skisseblokk og tar svært mange fotografier som jeg bruker som grunnlag til nye ideer. Prosessen frem mot det endelige uttrykket er alltid svært lang. Ankomst er satt sammen av tre farger med overganger, printet på seks aluminiumsplater og i etterkant er de blitt lakkert med høyglans klarlakk. Det er et godt eksempel på hvordan mine arbeider kan bli til, forklarer Isdahl.

Da hun arbeidet med skissen til auditorieveggen i fjor sommer, var intensjonen at verkene ved hjelp av motiv, fargebruk og størrelse skulle kunne betraktes under forflytning eller bevegelse i rommet. Slik ønsket hun å sette dem i en arkitektonisk sammenheng.

Etter en lang arbeidsprosess med forslaget til den ti meter lange auditorieveggen i 7. etasje, bestemte hun seg for å teste ut et alternativ til.

– Det var en skisse jeg hadde hatt liggende i flere år. Jeg tenkte at forslaget var mer dristig enn det første. Etter å ha bearbeidet skissen i photoshop så jeg at forslaget kunne fungere. Det ble denne skissen, med tittel Ankomst, komiteen valgte. Jeg ble overrasket, men veldig glad for at komiteen viste et slikt kunstnerisk mot, forklarer Isdahl.

Veien frem til det egne kunstneriske uttrykket, som i dag innbefatter både skulptur og maleri, har vært preget av at Isdahl allerede under oppveksten på Karmøy var god til å tegne og at hun kom inn på Kunst- og håndverksskolen i Bergen rett etter videregående skole.

– På Kunst- og håndverkskolen gikk jeg på grafisk design og nå, mange år senere, tenker jeg at min bakgrunn som grafisk designer preger mye av mitt kunstneriske uttrykk i dag. Jeg er for eksempel veldig glad i enkle, rene flater – som det jo er mye av i grafisk design. I begynnelsen av mitt kunstneriske virke malte jeg først platene med pensel, deretter begynte jeg med sparkel for å få jevnere flater. Etter hvert erfarte jeg at jeg ikke fikk til å skape det uttrykket jeg ønsket 100 prosent, og det var da jeg begynte å bruke lakk. Lokalene mine var imidlertid ikke egnet til noe slikt, så jeg kontaktet et privat billakkeringsverksted på Ski. Dette var i 2004. Jeg har siden brukt kun dette firmaet – også i forbindelse med tilvirkingen av Rise og Ankomst. Jeg var og er opptatt av å skape perfekte flater, men det betyr ikke at jeg ikke også ser kvalitetene i rent maleriske flater.

I Rise, som er plassert i et åpent trapperom og fordelt på fem fondvegger på fem tilsvarende trappeavsatser, veksler hun for eksempel ikke bare mellom plater med forskjellige farger, men også mellom helblanke og mattlakkerte flater.

– Utformingen av verket oppleves tematisk og visuelt som sammenfallende variasjoner. Det står i en fin kontrast til det røffe uttrykket i de grå betongveggene i trapperommet.

Tittelen Rise ble valgt fordi den sier en del om formålet med universitetsstudier: å stige opp fra et kunnskapsnivå til et annet.

– Valget av tynne vinkeljern i aluminium som «rammer» rundt de skjøre, fine fargeflatene er forankret både i en praktisk og et estetisk tankesett. Jeg har definitivt en arte povera-holdning i meg. Jeg liker spor av det forgjengelige, men setter samtidig pris på det perfekte. Konflikten mellom disse preferansene ligger åpen i mitt visuelle uttrykk, understreker Isdahl.

I 2012 hadde Open Space, kunstnersammenslutningen Isdahl er en del av, en utstilling i Tromsø Kunstforening. Det var her at den ene av KOROs kunstkonsulenter til MH2, Jenny Marie Johnsen, fattet interesse for Isdahls arbeider.

– Mine planer for det kommende året er å fortsette undervisningen ved Norges miljø- og biovitenskapelige Universitet (NMBU) der jeg er ansatt som førsteamanuensis i visuelle fag for landskapsarkitekter. Undervisning av studenter er givende og det er også utfordrende på en positiv måte å skulle sette ord på kreative arbeidsprosesser som jeg i årevis har oppholdt meg alene med i atelieret. Jeg holder ofte på med en mengde forskjellige prosjekter samtidig, og i tiden fremover jobber jeg mot nok en utstilling med Open Space – denne gangen til en større utstilling i Trondheim Kunstforening i 2019. Jeg jobber også med utviklingen av flere skulpturelle objekter som skal vises på en utstilling i Akershus Kunstsenter på nyåret. Jeg ønsker i mitt videre arbeid å undersøke det maleriske i skulpturen og det skulpturelle i maleriet, for å uttrykke det litt konsentrert. Mellom disse kan en fruktbar dialog oppstå, avslutter Isdahl.

A THOROUGH AND COMPLETE EXHIBITION


Four artists explore the boundaries between abstract and specific space. And they do it well.

Anne Therese Tveita, Stavanger Aftenblad 3.4.2018


A clear common denominator

Together, the four artists Hennie Ann Isdahl, Lisa Pacini, Mona K. Lalim and Christine Istad, have created an exhibition with a clear common denominator: they are relating to the architectural space that comprises Bryne's old mill in a reciprocal intervention. Through material and sculptural qualities, color, air and light, as well as an almost intuitive conceptual approach, the artists are exploring and testing the boundaries between constructed and abstract space. Representing four different art practices based in painting, photo, installation and sculpture, the collective’s explorations are playful and effortless. Each exhibited work touches upon elements in the next, in this comprehensive and complete group show.


Hennie Ann Isdahl's minimalist sculpture, "Open Gate", literally provides a frame for the show; a large geometric aluminum frame standing firmly on its welded iron feet. In glowing orange and white, the abstract structure reflects the concrete exhibition space. The sculpture’s shape and color, and the space it creates, challenges the boundaries of two-dimensionality and three-dimensionality, appearing as a fusion between a painting's surface/frame and architecture.


Vulnerable, random

In the far end of the exhibition space is "Gates", another work by Isdahl, appearing as a close relative to the previous sculpture. The work consists of three similarly large square aluminum frames, painted in a monochrome blue. The frames support each other in an apparently random and vulnerable structure that threatens to fall apart at any moment.

Isdahl has deconstructed the exhibition space to the extent that empty space makes up its largest component.


Deconstruction

Deconstruction appears as a recurring theme in the show. Such as in Lisa Pacini's sculpture «Soft Labyrinth». In her work, Pacini will often deconstruct classical architecture and recreate ancient, architectural shapes in sculptural works. "Soft Labyrinth" is evoking the shape of Casa del Labirinto known from the ruins of Pompeii. Here, soft vinyl is cut according to strict principles, the outcome of this process appearing as two works, one negative and one positive shape. In her oil paintings, Mona Lalim is demonstrating her own approach to the exhibition space. The abstract composite painting "Balcone" is the product of an exciting work process. In a reverse archaeological reconstruction, Lalim is exploring classical oil painting through the qualities of the oil paint itself. Working backwards through the layers, her work is unearthing memories of architectural structures and formal elements, fragments of what used to be. In this way, even time gets to play a role.


Beautiful photos

Christine Istad's beautiful abstract photographs of everyday objects and events are rooting the theme of the exhibition. In Istad’s practice, time, light and colors surrounding us are captured and concretized, as exemplified in the works Sliding doors #7 and Sliding doors #3.


All exhibited works are relating to each as well as the exhibition space surrounding them. The structures and lines are reflecting elements of the room, in addition to the aura of the art works and their essences. Thus there are a number of exciting dialogues in the show, dialogues that the viewer, too, partakes in through her mere presence.

 
 
Stavangeraftenblad_hennieannisdahl.jpg